At han nesten 50 år senere skulle lede menneskerettighets-organisasjonen Amnesty International Norge fra det samme bygget, var for fjorten år gamle John Peder Egenæs fullstendig utenkelig.
Et bygg med stor betydning
Amerikanske marinesoldater er nok de eneste som har brukt mer tid på å stå utenfor Ambassaden, enn John Peder Egenæs og de andre medlemmene i Amnesty. Det spesielle bygget har vært en gjenganger i livet til allmennlæreren, som sine seks første leveår bodde et steinkast unna.
Jeg husker at jeg som fem- eller seksåring stod med ansiktet helt inntil vindusrutene på den amerikanske ambassaden, i håp om få et glimt av en marinesoldat med en ekte pistol. Heldigvis vokste jeg av meg den fascinasjonen.
Som tenåring fikk han sin politiske oppvåkning da Vietnamkrigen nærmet seg slutten. Det skulle likevel gå flere år før han gjorde ord til handling og meldte seg inn i Amnesty Norge. Etter å ha blitt tilfeldig vitne til menneskerettighetsbrudd på nært hold under en rundreise i Latin-Amerika, bestemte han seg for at det var på tide å gjøre noe mer enn å bare mene ting fra sofaen hjemme.
Etter endt lærerutdanning begynte Egenæs å undervise i allmennfag. Samtidig vokste engasjementet i Amnesty seg større, og snart var han en del av den harde kjernen i organisasjonen som kjempet mot menneskerettighetsbrudd. Etter hvert fikk han tilbud om et vikariat i Amnesty, og har jobbet der siden.
Demonstrerte et steinkast fra barndomshjemmet
På 90-tallet gjennomførte Amnesty flere demonstrasjoner utenfor den amerikanske ambassaden. Takket være den fredelige tilnærmingen til det å demonstrere, og litt drahjelp fra den forbipasserende trafikken, fikk disse demonstrasjonene mer oppmerksomhet og dekning i media enn det som var vanlig. Den amerikanske ambassaden inviterte til og med demonstrantene inn til seg for å forklare sine synspunkter.
- Da vi hadde passert sikkerhetskontrollen husker jeg at vi kom til dette atriet som åpnet seg opp over hodene våre. Det var til og med en karpedam der. Men derfra ble vi geleidet inn i en heis, og da heisdørene åpnet seg føltes det som om vi kom ut i en hule – eller en maurtue med ganger på kryss og tvers, fulle av opptatte folk med papirer i hendene. Vi var nok litt preget av stundens alvor, men stemningen der inne føltes utvilsomt veldig mye tyngre enn det den gjør i dag, forteller Egenæs. For dette møtet på den amerikanske ambassaden skulle ikke bli siste gang Egenæs satte sin fot i bygget.
Tulletelefon eller drømmescenario
Vi spoler frem til 2020. Nå er John Peder generalsekretær i Amnesty. Det er pandemi, og han har som mange andre flyttet kontoret opp på hytta. Plutselig får han et anrop fra et ukjent nummer. Mannen i den andre enden av linja presenterer seg som Christian Dreyer fra Fredensborg, og forteller at de ønsker å tilby Amnesty gratis leie av kontorlokaler i det nyrestaurerte Ambassadebygget i Henrik Ibsens vei. Den tidligere amerikanske ambassaden.
– Jeg var veldig avmålt i svarene mine, for jeg var sikker på at dette var en tulletelefon fra en radiokanal, sier John Peder lattermildt. Det virket for godt til å være sant. Som ideell organisasjon har Amnesty alltid prøvd å bruke så lite penger som mulig på kontorlokaler.
– Vurderingen har vært “hvor mye av pengene som kunne blitt brukt på menneskerettighetsarbeid, skal vi putte i lomma på en gårdeier?". Takket være gaven fra Fredensborg, trenger vi ikke tenke på det lenger. Det er en drømmesituasjon for oss.
Føles som hjemme
Siden innflyttingen i slutten av 2023 har Amnesty nå funnet seg godt til rette på Ambassaden. – Det er flere som er mer på kontoret nå enn før. Det virker som at alle synes det er stas å komme hit, sier Egenæs. De er også veldig fornøyde med å ha tilgang til “egen” storstue i form av Ambassaden Event, og muligheten til å kunne invitere til større samlinger hjemme hos seg selv. Og at det er stas å komme til Ambassaden, er det ikke bare de ansatte i Amnesty som synes.
– Nylig ringte en kollega av meg til den amerikanske ambassaden på Huseby og ville avtale et møte med dem. Da sa de “Vi tar gjerne et møte, men kan vi komme til dere?” Det synes jeg var en liten seier. De fleste vil gjerne komme til oss nå, de kommer gjerne litt før møtet. Folk som vanligvis er så travle at de nesten ikke har tid til å møte deg, de kommer gjerne en halvtime før møtet nå for å få en omvisning.
Har du også lyst på en omvisning på Ambassaden? Ta kontakt!
